Stiftelsen Kainos har over tid publisert og finansiert mye om Ron Wyatts arkeologiske oppdagelser og fått en del forespørsler om rapporten etter debatten i Haugesund adventkirke om disse funnene. Rapporten var berettiget, siden adventistsamfunnet gjorde filmen som ble tatt opp av debatten, tilgjengelig for alle våre menigheter.
Informasjon om funnene blir stadig mer aktuelle, og de av våre egne medlemmer som blir lei av bare å godta våre pastorers dikterte respons, men velger å selv undersøke dokumentasjon, ser at disse oppdagelsene representerer Guds initiativ og samtidig en tapt anledning for adventistsamfunnet, men ikke for adventbudskapet.
Hva angår Sinai, er jo Saudi-Arabia nå «åpnet» og hvem som helst kan få besøksvisum og muligheter til å oppsøke det virkelige Sinaifjellet. En rekke ekspedisjoner, tv-selskap og privatpersoner har laget rapporter og filmer som dokumenterer at alt som Bibelen hevder burde finnes på stedet, er å observere der. En rekke adventister har også de siste årene besøkt stedet og mange filmer er blitt produsert. Denne aktiviteten synes å havne under radaren for adventister med sekt-tendenser, trolig fordi de er blitt vant til å delegere til sine ledere å avgjøre hva de skal tro og mene om det meste.
Ron Wyatts materiale, som inkluderer informasjonen om hvorfor han antok at Sinai fjellet måtte finnes i Saudi-Arabia, er også blitt tatt på alvor av stadig flere. Han nevner jo mange tidligere rapporter som fastholder at dette spesielle fjellet måtte være lokalisert øst for Akababukta, i Saudi-Arabia. Eksempler på denne litteraturen er: Beke (1834), Walhausen (1886), Sayce (1894), Moore (1895), Shede (1897), Gall (1898), Gunkel (1903), Edward Meyer (1906), Schmidt (1908), Gressmann (1913), Haupt (1914), og Alois Musil i «The Nonhern Hegaz,» fra 1911. Også C.C. Robertsons bok «On the Track of the Exodus», er å anbefale.
Ron Wyatt gis berettiget kredit for å ha dokumentert veien Israelittene vandret for å komme til dette fjellet, stedet hvor folket krysset havet og hvor fjellet er lokalisert i Saudi-Arabia.
Situasjonen akkurat nå, er at det stort sett evolusjonister, ateister og adventister som kritiserer påstanden om at Sinaifjellet er i Saudi-Arabia. Personer fra de første to kategoriene avviser påstanden fordi dette funnet undergraver sider av deres ideologi. Innholdet i deres opposisjon viser ikke ankring til fakta eller dokumentasjon. Motstanden fra den siste gruppen skyldes tydeligvis en kollektiv forpliktelse og allianse til å repetere meningene til personer innen eget kirkesamfunn, som på grunn av posisjon og anseelse ansees, uten å eie fakta og kunnskap om nevnte funn, blir opphøyet til å være sannhetsgarantister.
I tillegg er våre rapporter fra «around the world» prosjektet, angående funnet og teologien knyttet til Paktens Ark, blitt kjent av stadig flere. Helt bokstavelig har nå til sammen mange millioner mennesker, i en rekke land, våkner opp til en forståelse av viktige sider av Guds plan for å nå mennesker før alt er slutt her nede. Facebook annonser for filmen, som menighetsmedlemmer sponser annonsene for, går for en uke av gangen i hundrevis av byer over hele verden, og medlemmer i ulike land, oversetter også filmene til sine egne språk. Responsen er enorm, og mange svarer på seernes responser og ønsker om mer informasjon. Også flere muslimske land er det hundretusener som har sett videoene, og de vil vite mer om «bokens folk», Jesus som Frelser, betydningen av forsoningen, Guds lovs gyldighet, sabbaten betydning og profetiene i Åp. kap. 13, som er med i materialet om Paktens Ark som de har sett. I sannhet er dette en tapt anledning for vårt samfunn, men Gud har legfolk som lar seg bruke. Også på YouTube har filmer fra de som produserer disse nådd millioner av mennesker.
Debatten i Haugesund adventistkirke
om Ron Wyatts funn
Innledning. Haugesunds daværende pastor, Bengt Fjellberg, ønsket å få debatten om Ron Wyatts funn mer avklart, og inviterte oss (Elin og John Berglund) til å debattere funnene sammen med en adventistpastor og leder, som på dette tidspunkt hadde lansert seg som den fremste kritiker av Ron Wyatt i Norge.
Denne adventistlederen hadde selv en tilleggsutdanning innen arkeologi. Han hadde lenge, både skriftlig og muntlig, kommunisert sin misnøye med at selvlærte «legfolk», beveget seg inn på hans fagområde.
Det er trolig riktig å hevde at denne spesielle pastorens meninger om Ron Wyatts funn, ble kommunisert til de fleste av hans kolleger i Norge, og gjennom dem til mange av menighetenes medlemmer. Det har nok vært fristende for enkelte, selv om det naturlig nok ikke er verken naturlig eller å anbefale, å automatisk kopiere oppfatningene til noen som på bastant måte ga inntrykk av å være kunnskapsrik om temaet.
Internett har gitt oss en kunnskapsrevolusjon som på mange måter overgår revolusjonen forårsaket av trykkekunsten. Omtrent enhver har nå muligheter for å innhente dokumentasjon og fakta om alt tenkelig. Likevel er det enda noen som henger etter i denne utviklingen og delegerer fortsatt bekreftelser til mennesker med autoritet og posisjon.
Ron Wyatt hadde på egen hånd studert arkeologi, bibelhistorie og geografi i mange tiår. Det ser imidlertid ut til at det er svært komplisert for adventister med akademisk bakgrunn, innen både teologi og arkeologi, å akseptere at en «amatør» kan brukes av Gud til å synliggjøre bibelsk sannhet. Årsaken kan være at det ikke er lett for mennesker som tenker hierarkisk og autoritært, å innse at Herren trolig ikke har behov for å tilpasse sin virksomhet til våre mentale begrensninger. Muligheten for at en nær Jesusrelasjon, oppriktighet, ydmykhet, bønn og Jesu Ånds ledelse og dype studier av Bibelen, kan gi brukbarhet for Herren, uten akademisk godkjennelse, er tydeligvis ikke for alle verken å tenke eller forstå.
Kritikken mot Ron Wyatts funn, har til tider vært stygg, og enkelte av budene i Guds hellige lov ble ofte neglisjert. Noen ble av adventistsamfunnets pastorer og ledere truet med represalier og fratagelse av verv i menigheten, hvis de oppsøkte steder hvor disse funnene ble lagt fram og dokumenterte. Å tenke selv og ha et ønske om å undersøke, for personlig å kjenne fakta, er ikke lenger en aktivitet som blir anbefalt fra flere i adventistsamfunnets administrasjon. En slik konklusjon behøver selvfølgelig ikke skriftlige komitevedtak for å dokumenteres, siden kommunikasjon, holdninger og handlinger er rimelig bra bekreftelse.
I løpet av ganske få år har adventistsamfunnet blitt ganske ideologisk «topptungt». Valg av delegater til «demokratiske» samlinger er gradvis blitt en «utvelgelse», hvor systemlojalitet og allianseprofil er de viktigste kriteriene for å kunne erklæres å være en trygg og ufarlig delegat. Mange er også blitt påvirket av myten om at jo flere av våre pastorer som har teologiske doktorgrader, jo nærmere kommer vi den objektive sannhet i meninger og forkynnelse. Selv om det kan oppleves utfordrende å hevde det, reflekterer ikke mange av våre medlemmer over at all falsk lære, som gjennom tidene har tåkelagt eller ødelagt bibelens sannheter, kom til kristenheten ene og alene fra teologene.
Med hensyn til Ron Wyatts oppdagelser, ble det etter hvert ulovlig at filmer og annen dokumentasjon om disse arkeologiske funnene ble fremlagt i våre adventistkirker, slik at medlemmer bedre kunne gjøre seg opp en mening, vel og merke hvis de personlig ønsket å ha en mening.
Noen adventistpastorer og ledere andre steder i verden, benyttet disse funnene til å samle mennesker, og opplevde at interessen for denne bibelbekreftende arkeologien, ledet til at mange studerte Guds Ord med adventister og bli døpt. Grunnet holdninger som ble kommunisert fra pastorer i Norge, var det få adventister som er kjent med hvordan funnene blir vurdert andre steder. Parolen var og er at alt som ikke passet med meningene ledelsen kommuniserte, ble erklært å være løgn.
På samlingen i Haugesund adventistkirke den 6. mars 2010, fikk vi (Elin og John Berglund) anledning til å legge fram sine observasjoner og erfaringer med Ron Wyatt og funnene.
Som ektepar har vi over flere år reist sammen med Ron Wyatt på diverse ekspedisjoner i Midtøsten, og har også hatt ham boende i vårt eget hjem i forbindelse med Wyatts besøk i Norge. Vi har videre over lang tid, sammen med flere andre, forsket, sjekket og dobbelt- og trippelsjekket disse funnenes troverdighet. Vårt opprinnelige utgangspunkt var en nøktern og skeptisk holdning. Vi brukte da også et helt år med å studere og granske detaljene knyttet til Rons påstander. Vi fant at Ron Wyatt var en tvers igjennom ærlig, ydmyk, troverdig, gudhengiven og bibeltro syvende-dags adventist. Det burde ikke være ukjent for de fleste av oss, at det er på karakterfruktene en persons mentalitet kan kjennes. Vi anser hans oppdagelser å være troverdige og med den kunnskap vi har til hans person, finner vi ingen grunn til å tvile på hans påstander.
Vi velger i denne presentasjonen å kalle den norske adventistpastoren som opponerte mot Ron Wyatts funn for «Rons Opponent» forkortet til RO. Da dette seminaret i Haugesund begynte, og før noe var kommunisert om funnene, som gjorde det mulig for forsamlingen å etablere egne meninger, ønsket RO at alle skulle ha med seg en grunnholdning. Dette gjorde han ved å informere om at han hadde til hensikt å legge fram informasjon som kunne avsanne og benekte samtlige av Ron Wyatts funn. Han valgte også, før noen dokumentasjon ble tilbudt, å fremstille sin med-adventist, personen Ron Wyatt, som en løgner, tyv og kjeltring, som ingen burde ha tillit til.
Som du etter hvert vil finne ut av i denne rapporten, ble dette kommunisert i det dette seminaret begynte, men uten at RO noe sted i sin etterfølgende presentasjon, gjorde tilgjengelig en eneste observasjon som kunne rettferdiggjøre hans holdninger og underbygge hans påstander og anklager. Inntrykket ble gitt om at beskyldningene var godt nok dokumenterte ved at de hadde en arkeologikyndig leder og pastor som kilde.
Siden innleggene i Haugesund menighet ble filmet, og alle som ønsker det, kan bestille filmen fra adventistsamfunnets hovedkontor i Norge, skal vi ikke i denne presentasjonen ta med alle detaljene som vi (Elin og John) fremla. Denne informasjonen kan alle som er interesserte skaffe seg ved å bestille filmen.
I stedet skal vi nevne noen av argumentene og påstandene som RO kom med ved dette arrangementet, og vår respons, slik at du selv kan vurdere om det er hold i hans massive kritikk av funnene og ikke minst av personen Ron Wyatt. Alt som skrives i dette innlegget kan bekreftes hvis du skaffer deg filmen det er henvist til.
Vi (Elin og John Berglund) anbefalte i våre innledninger, at de frammøtte ikke burde ha blind tillit til noe av det verken vi eller RO hadde å dele, før de personlig hadde sjekket med fakta og tilgjengelig dokumentasjon, for å se om det som ble fremlagt stemte med virkeligheten. Vi henviste til «Berøaprinsippet» fra Apostlenes gjerninger, hvor Paulus forteller at han og Silas opplevde at medlemmene i menigheten i Berøa, hadde et edlere sinn enn medlemmene i Tessalonika. Det hadde de fordi de i ettertid sjekket med Skriftene (fasiten) om det de hadde hørt, var i harmoni med kjent fakta. Vår anbefaling til forsamlingen, var at de burde praktisere dette «edle sinnet» i forbindelse med temaet som skulle legges fram av både oss selv og RO.
RO hevdet derimot fra sitt ståsted, at det han fortalte, mente og trodde, behøvde ingen å etterprøve, og han håpet i forveien (før dokumentasjon forelå) at alle la Ron Wyatts funn døde og ble ferdige med både han og dem. Forsamlingen registrerte at han ikke formidlet noen invitasjon om at de burde granske og vurdere, slik at de selv kunne tilegne seg den kunnskap som ville gjort det mulig å evaluere det han skulle presentere. RO’s holdning og mentalitet, som fant det naturlig å kommunisere nettopp en slik anbefaling, vil bli omtalt mot slutten av denne rapporten.
Vi tillater oss likevel å praktisere Berøa-prinsippet, også i forhold til RO’s presentasjon. Ingen burde velge seg bort fra det «edle sinnet» Bibelen anbefaler, og derfor «legge funnene døde», som RO anbefalte, bare fordi denne løsningen blir diktert. Vi både skal og burde undersøke om det RO hadde å innvende holder mål. «Berøa-prinsippet» er en ganske praktisk sak, som krever vilje til å være såpass oppriktig at kilder blir vurdert og sjekket ut. Vi skal nevne de fleste av RO’s sentrale påstander og se på dem med «Berøa-øyne», ved å analysere sannhetsgehalten og holdbarheten i hans argumenter.
Vi som har funnet personen Ron Wyatt og hans funn troverdige, har selvfølgelig ikke noe behov for å se Bibelen bekreftet gjennom arkeologiske funn. Det ville vært en tragedie om adventister hadde et slikt motiv. Men vi har sett at mennesker har funnet at Bibelen og adventbudskapet er sant ved at disse bibelbekreftende funnene ledet dem til sannhetene vi adventister er bedt om å dele med både oss selv, kristenheten og verden.
Debatten begynner:
(1) Kildene RO hevdet at han aksepterte.
RO sa tidlig i sitt innlegg at det kun er tre autoriteter han vil akseptere som kilde til det han kan ha tillit til, og derfor også skal henvise til i sin presentasjon. (1) Skriften alene. (2) Ellen Whites vitnesbyrd. (3) Sunn og sann forskning som kan etterprøves.
Vår respons:
Vi har til hensikt å holde RO ansvarlig for denne uttalelsen, ved å se om konklusjonene han trekker knyttet til Ron Wyatts funn, er i harmoni med nevnte påstand.
(2) Å teste Rons person.
RO hevdet at fordi Ron Wyatt mente han har møtt og sett engler, og fordi hånden hans automatisk hevet seg, da han spontant og uten å ha planlagt det sa: «Der er Jeremias grotte og der ligger paktens ark», må vi teste personen Ron Wyatt på en annen måte enn vi gjør med vanlige mennesker. Det blir nesten som å anvende en profets test på ham. RO sa også at Ron Wyatt hadde sagt at han hadde møtt Jesus.
Vår respons:
Ingen bibeltro kristen, og i hvert fall ikke en adventist, burde tvile på at engler både kan og ofte har åpenbart seg for troende mennesker som gjør Guds gjerning. En slik erfaring er så visst ikke begrenset til profeter. Mange nok beskrivelser fra Bibelen og fra misjonsmarken, inkludert erfaringene en rekke adventister i mange land har hatt, også i Norge, støtter en slik påstand.
Vi minnes flere ferske erfaringer fra vitnesbyrdene til mange av våre kolportører, spesielt fra den tiden det ble spredt litteratur som synliggjorde Bibelens evige evangelium og de sentrale bibelske sannhetene som vil bli avgjørende like før Jesus kommer igjen. Ellen White ble også vist av Herren at engler går omkring blant oss i menneskelig skikkelse, og støtter og hjelper dem som er engasjerte i å forkynne og vitne om Bibelens budskap.
Vi tror at det var Guds Ånd som forårsaket at Ron Wyatt rakte ut hånden og sa noe han aldri bevisst hadde tenkt eller forestilt seg. Personen han gikk sammen med da dette skjedde, var nettopp den personen fra «Israel antiquity department», som hadde myndighet til å gi ham offisiell tillatelse til å grave, og ellers sørge for at han fikk de praktiske nødvendighetene som over tid ville gjøre det mulig å undersøke påstandens gyldighet. Hvis vi antar at Gud ville legge fundamentet for at dette funnet skulle bli åpenbart, når tiden var inne, og han hadde valgt Ron Wyatt til dette viktige arbeidet, var hans metode og tidspunkt fullkommen.
Så vidt vi kan se fra Rons Wyatts litteratur og fra mange samtaler med han, har Ron aldri sagt at han har møtt Jesus. Hendelsen som RO kanskje ikke har evnet å oppfatte på rett måte, og derfor formidler feil, er godt omtalt i Ron Wyatts litteratur. En fremmed person, kledd i en kjortellignende kledning, dukket plutselig opp mens de arbeidet i gravhagen og oppmuntret dem med budskapet: «God bless you for what you are doing here», for deretter å forsvinne.
Personen som var sammen med Ron, en lege fra Amerika, spurte om det kunne ha vært Jesus eller kanskje en engel. Han tenkte i hvert fall at det kunne ha vært et himmelsk vesen. Det samme tenkte Ron, uten å vite hvem det var. Han fortalte oss personlig denne hendelsen ikke lenge etter at det skjedde. Det gjorde naturlig nok et sterkt inntrykk på han. Da de begge straks gikk bort til resepsjonen alle må gå forbi, hadde ingen sett en person kledd på denne måten verken komme eller gå, enda ingen kommer inn i «gravhagen» før de har registrert seg, da først åpnes porten videre inn i hagen.
(A) RO’s påstand om at Ron Wyatt’s person må vurderes ut fra helt andre kriterier enn tilfellet er for vanlige kristne, bare fordi han tror at engler har involvert seg i hans arbeid med å bekrefte Guds Ord, er ikke holdbar. Uttalelsen er ikke i harmoni med verken Bibelen, Ellen Whites skrifter eller ganske mange adventisters erfaringer.
(B) RO’s påstand om at Ron Wyatt selv hevdet å ha møtt Jesus, er fremstilt på en uriktig måte. Det er ingen andre bekreftelse på denne opplevelsen, enn det å forholde seg til hva Ron selv forteller og skriver. RO har derfor ikke hatt andre kilder enn nettopp det, hvor den riktige framstillingen blir klart beskrevet. Vi er ikke kjent med hvorfor RO valgte å formidle denne episoden på uriktig måte.
(3) Sensasjonelle sannheter.
RO henviste til et sitat fra Ellen White, hvor hun skriver at Gud ikke vil benytte seg av noe som er sensasjonelt eller spektakulært når evangeliet skal forkynnes.
Vår respons:
Ved å gjennomgå de Ellen White sitatene, hvor hun advarer mot det spektakulære og sensasjonelle i forkynnelsen, er det klart at RO ikke respekterer sammenhengen disse sitatene står i. Ingen av de ganske kjente uttalelsene av Ellen White i for. eks. CT 433. Ev 364. 474. GW 147. 305 eller TM 70, knyttet til forkynnelsens innhold, fremstår som en korreks til hvordan Ron Wyatt arbeidet. Ellen White fikk vite at tavlene med de ti bud, skal vises fram i forbindelse med endetidens dramatiske hendelser, knyttet til at mennesker skal se forskjellen mellom Guds opprinnelige og ekte bud og budene som fremmer den falske sabbaten. Noe mer sensasjonelt eller spektakulært er det vanskelig å forestille seg. Herren går langt for å vekke opp mennesker, slik at de begynner å forholde seg til Guds tilbud.
For en del år siden husker mange av oss at begge disse ordene, både spektakulært og sensasjonelt, samt uttrykket «fantastiske og revolusjonerende oppdagelser» ble brukt flittig når Norske adventistpastorer benyttet «Colthartmetoden» i evangeliske kampanjer. I dette opplegget ble flere meget sensasjonelle arkeologiske funn omtalt, som bekreftet sannheter fra Guds Ord.
Når et annet «hellig fjell» blir utpekt til å være Sinaifjellet, hvor Gud selv ga de ti bud, kan vel ikke dette «funnet» være mindre sensasjonelt enn om «noen» (bl.a. Ron Wyatt) og en rekke arkeologer og historikere, hevder at det er et annet fjell som er det virkelige Sinai. Hva gjør det ene funnet sensasjonelt og spektakulært, uten at det andre funnet også er det?
Når RO hevder at restene av de 5 byene som brant med ild og svovel fra himmelen muligens er funnet på Jordansk side av Dødehavet, hva gjør disse funnene mindre spektakulære og sensasjonelle enn et alternativt funn av de samme påståtte byene på den andre siden av Dødehavet?
Når Ellen White fikk vite av Herren at lov-tavlene ligger i en hule i Jerusalem, og vil bli brakt fram før Jesus kommer igjen, (ikke bare vist på himmelen i forbindelse med gjenkomsten og i dommen), som et vitnesbyrd om den sanne hviledagen, må ikke det kalles en ganske spektakulær og sensasjonell hendelse? To sitater fra Bibelen og profetiens ånd om lov-tavlene kan nevnes.
Bibelen: I Sidkias niende regjeringsår, i den tiende måneden, på den tiende dagen i måneden, dro kongen i Babel, Nebukadnesar, med hele sin hær mot Jerusalem. De beleiret byen og bygde skanser rundt omkring den. De holdt byen kringsatt like til kong Sidkias ellevte år”, 2. Kong. 25:1.2. (Noen oversettelser sier at de bygde voller eller beleiringsmurer rundt omkring byen.)
EGW: «Blant de rettferdige som ennå var i Jerusalem, til hvem den gudommelige hensikt var blitt gjort kjent, var det noen som var fast bestemt på å plassere, bak rekkevidden av nådeløse hender, den hellige arken som inneholdt steintavlene, på hvilket Dekalogen – de moralske skrifter – var omhyggelig nedtegnet. Dette gjorde de. Med sorg og tristhet gjemte de arken i en hule, hvor den skulle være skjult for folket i Israel og Juda på grunn av deres synder, og skulle ikke mer gis tilbake til dem. Denne hellige ark er ennå gjemt. Den er aldri blitt forstyrret siden den ble gjemt på hemmelig sted.» PK 453 (1915)
EGW: «Og Han (Kristus) ga Moses, da Han hadde avsluttet kommunikasjonen med ham på Sinai-fjellet, to tavler med vitnesbyrd, steintavler, skrevet med Guds finger. Ingenting som var skrevet på disse tavlene kunne bli slettet ut. Den dyrebare opptegnelsen av loven var plassert i vitnesbyrdets ark og er der fremdeles, trygt gjemt fra den menneskelige familie. Men på Guds utvalgte tidspunkt, vil Han bringe fram disse steintavlene som et vitnesbyrd til all verden mot den manglende respekt for hans bud og mot den avguderiske tilbedelse av en falsk Sabbat.» (1.BC side 1109)
Med disse åpenbaringene som kilde, vet vi at paktens ark med lov-tavlene ble gjemt i en hule i Jerusalem, innenfor beleiringsmuren til Nebukadnesar. Videre vet vi at den skal bli brakt fram som et vitnesbyrd om forskjellen på Guds sabbat og den falske soldagen.
Vi må avvise at RO’s tolkning av at Ellen Whites uttalelse om at uttrykket sensasjonelle sannheter, kan anvendes slik han gjør i sine anklager mot Ron Wyatt. RO’s påstand er ikke på noen måte holdbar.
(4) Satan kler seg om til en lysets engel.
For å underbygge muligheten for at Ron bare lyver og fantaserer opp historier om disse funnene, selv om det foreligger en mengde praktisk dokumentasjon som bekrefter dem, minnet RO forsamlingen om at selv Satan kan kle seg om som en lysets engel. Det er ingen garanti, var hans påstand, at en person smiler og er både hyggelig og hjertevarm. Vi kan ikke bedømme noen fra utseende, det er bare fruktene som teller og representerer det eneste grunnlaget for å evaluere et utsagn.
Vår respons:
Etter å ha vært mye samme med Ron Wyatt, på mange reiser, og sett hans måte å være på, døgn etter døgn, morgen middag og kveld. Etter å ha hatt han boende i vårt eget hjem og lært han å kjenne. Etter å ha observert hans karakter, ydmykhet, prioriteringer, oppofrelse, empati og medfølelse med alle som lider og sliter. Etter å ha sett hans iver etter å lede andre til Kristus og hvordan han hele tiden vitnet for mennesker han møtte. Etter å ha sett hvordan han ga bort til trengende de pengene vi ga ham som kompensasjon for hans tid og reiser. Og ikke minst hans kjærlighet til Guds Ord og hvordan han reagerte på usanne rykter, løgn og falske anklager med ordene: «We have to pray for that man,» så blir RO’s karakterdrepende insinuasjoner groteske. Ja vi skal i sannhet vurdere fruktene, og det er akkurat hva denne presentasjonen går ut på.
Men vi skal ta RO’s anbefaling til følge. Fruktene i Ron Wyatts liv kjenner vi godt nok. Men vi skal også vurdere fruktene, i form av mentalitet og holdning, forklaring og sannhetsgehalt i RO’s påstander og hans mange personlige anklager rettet mot sin trosbror, Ron Wyatt. Vår evaluering av personen Ron bygger så visst ikke på at han kunne smile og være hyggelig. Det klarer både ateister, agnostikere og hedninger uten det minste problem. Jeg vil tro at vi som virkelig kjente Ron, bedre enn mange, best kunne vurdere hans indre personlighet, karakter og væremåte. RO hadde ingen tilgang til slik dokumentasjon og hans vurderinger viser da også å være tuftet på denne reduserte tilgangen.
(5) Båret på ørnevinger.
RO kommenterte Ron Wyatts henvisning til at israelittene «ble båret på ørnevinger» da de flyktet fra Egypt. Han sa at siden Ron Wyatt mente at Gud på denne måten tydeligvis hjalp dem, så kanskje egypterne også ble båret på ørnevinger, siden de nådde fram på kortere tid enn det israelittene hadde brukt. Måten denne kommentaren ble formidlet på, gir oss all grunn til å tro at det ikke var ment som en spøk. Det var et argument for å motbevise at folket, med Herrens mirakuløse hjelp, kunne bevege seg hurtig da de flyktet fra Farao.
Vår respons.
Vi velger å anta at mange adventister kjenner til at det er Bibelen som sier at Herren «bar dem på ørnevinger». («Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg», 2. Mos. 19:4.) Denne beskrivelsen er ikke Rons oppfinnelse. Farao kom etter dem med «seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vognene i Egypt. Krigsmenn var på dem alle», 2. Mos.14:7. Det står at de forfulgte dem «og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet», vers 9.
Det er absolutt ikke utenkelig at krigerne på vogner trukket av hurtige hester, ville hatt betydelig større hastighet enn Israels barn som gikk til fots. Faraos hær trengte mindre tid på samme distanse enn israelittene. Flere bibeltekster benytter illustrasjonen av en ørn for å kommunisere både hurtighet, flukt og beskyttelse. (5. Mos. 28:49. 2. Sam. 1:23. Åp. 12:14.)
RO valgte, tydelig svært bevisst, å overse at Bibelens symbolske omtale av «ørnevinger» var en beskrivelse av et guddommelig mirakel som var til israelfolkets fordel. Vi merker oss at nettopp denne påstanden og flere andre vurderinger RO benyttet for å diskreditere Ron Wyatts funn, nettopp er argumenter vi kjenner igjen fra bibelkritikere som ikke aksepterer en Gud som utfører mirakler. Vi finner det trist at slike metoder benyttes av en person som faktisk gir inntrykk av at han har tillit til innholdet i Guds Ord.
(6) Antall dyr Israelittene hadde med seg.
RO tok utgangspunkt i det noen historiske kilder mener at en vanlig beduinfamilie har av dyr. (Må vi anta at det var likedan på den tiden og var de israelske slavene velstående beduiner?). RO indikerte at israelittene kunne ha hatt så mye som 200 dyr pr. familie, som de tok med seg da de flyktet. Han foreslo også at en vanlig beduinfamilie har ca. 24 medlemmer, noe som gir 12,5 dyr pr. familiemedlem. Han mente at dette var et minimum for å overleve. Han foreslo deretter, for å gjøre regnestykket litt enklere, ca. 10 dyr pr. familiemedlem. Hvis israelittene var et sted mellom 2-3 millioner mennesker, havner vi på ca. 25 millioner dyr som de skulle hatt med seg. Men for å være riktig sjenerøs, gikk RO ned fra 24 dyr pr. familiemedlem til 2 dyr pr. medlem.
Motivet for denne detaljerte gjettingen, var tydeligvis ikke et forsøk på å evaluere hvor mange dyr de hadde med seg, for det vet ingen, men for å skape inntrykk av at det uansett var altfor mange dyr til at de kunne ha fått dem med seg. Ideen må kanskje ha vært at de ikke hadde med seg mange dyr eller at de hadde så mange dyr at den reisen Bibelen beskriver, ikke kunne ha funnet sted. Selv med en sjenerøs reduksjon av antallet dyr, var RO’s argument at det fremdeles kunne ha vært så mange millioner dyr at det er utelukket at de kunne ha brakt dem med da de flyktet. Han mente at de i hvert fall ikke kunne ha kommet seg gjennom «Wadi Watir» passet med en så stor flokk på tiden de hadde til rådighet.
Vår respons.
Selvfølgelig er ikke alt dette noe annet enn ren og rå spekulasjon. Ingen av oss vet hvor mange dyr de hadde med seg eller hvor mange medlemmer det var i hver familie. Tre uker etter at Israels barn er kommet over Rødehavet (2. Mos. kap. 14) og ca. fire uker etter at de dro fra Egypt, begynner israelittene å klage over at de ikke har kjøtt å ete, (kap. 16) og det er her Bibelen skriver at de lengtet etter Egypts kjøttgryter, vers 3. (Se også forklaringen til Ellen White i boken «I Historiens Morgen», side 208-215.) Dette er like etter at de har krysset havet. Ellen White skriver i nevnte kilde at forrådet av mat holdt da på å ta slutt og dyreflokkene begynte å minke.
De begynte ikke å ofre dyr før de kom til Gilgal og mens de flyktet fra Egypterne, hadde de ikke noen mulighet til å grille seg en lammestek, eller oksebiff, for da flyktet de dag og natt og de hadde med seg usyret brød som de spiste.
De begynte altså ikke å bruke av flokken til mat før de var kommet over Rødehavet. At de klarte å fortære fantastiske 25-30 millioner dyr (som var RO’s begynnerpunkt på gjetteleken), på tre uker er lite trolig. Å være villig til å begynne gjettingen med 25-30 millioner dyr, når alt nevnte sammenheng var godt kjent, møter neppe kriteriet «sunn og sann forskning». En reduksjon av dyr til noen færre millioner, er like mye bare en banal gjettelek.
Bibelen lærer at da de dro hadde de med det de selv eide av småfe og storfe, (2. Mos. 12:32.) Egypterne ga dem også det de ba om, som var smykker, sølv, gull og klær, (2. Mos. 12:35.36.) Det står at de hadde med seg småfe og storfe, som er definert som en «meget stor hjord». Uttrykket «en meget stor hjord» behøver ikke å komme i nærheten av de dimensjonene RO postulerer.
RO’s antakelse om at de israelittiske slavene var like velstående som vanlige beduiner på den tiden og at flokken med dyr de hadde med seg da de flyktet, var på den størrelsesorden han skisserer, er uten et fnugg av dokumentasjon. Hans ideer kommer ikke i nærheten av å møte kriteriene han selv satte for sine egne vurderinger, nemlig: «sunn og sann forskning som kan etterprøves». Det han påstår er heller ikke samkjørt med verken Bibelens eller Ellen Whites kommunikasjon om temaet.
(7) Gud ga dem vaktler å ete.
Gud ga israelittene på mirakuløst vis både manna fra himmelen og kjøtt i form av vaktler. RO sa at vaktler naturlig kom inn fra havet. Selv i dag, var hans argument, ble de noen steder fanget med nett på stranden. Dette ble poengtert som et argument for at folket ikke kunne ha vært et stykke inne i landet, slik han mente at Ron Wyatt indikerer, men at de var ute ved havet.
Vår respons.
Hvis det er attraktivt å bringe sannhet inn i denne debatten, kan vi minne om at ørkenen som Israels barn var kommet til, faktisk ikke er langt fra Rødehavet. Påstanden at vaktler kun var å finne på stranden, er heller ikke riktig. Vi har selv sett videoer av store flokker med vaktler rundt foten av det Ron Wyatt og mange andre i senere tid, mener er det virkelige Sinaifjellet, inne i Saudi-Arabia. Det jaktes også på vaktler i «Wadi Rum» i Jordan i dag, og det er langt inne i landet.
En annen observasjon er at Bibelen involverer Herren i dette vaktel-miraklet, noe som gjør folkets plassering mindre viktig. Det står at folket i forbindelse med vaktlene Gud skulle sende, ville få se et mirakel kalt: «Herrens herlighet», (16:7) Det var Herren som på mirakuløst vis skulle gi dem kjøtt å ete og det gjorde han ved å la leiren dekkes av vaktler. Det kan oppleves unaturlig at disse sky fuglene landet i hopetall, og med letthet lot seg samle i så store mengder at kanskje over 2 millioner mennesker kunne slakte dem og få kjøtt å ete. Vi har imidlertid nettopp lest at vaktlenes trekkrute går forbi Aqaba og omliggende steder og at etter å ha fløyet langt, er de så trette og slitne at de ligger som bevisstløse, og man kan faktisk ta dem med bare hendene.
Er du riktig sulten, kan èn voksen person godt spise en hel eller flere av disse små fuglene alene. RO unnlot, av årsaker han selv kjenner til, å vektlegge at det var et mirakel som her fant sted og at en forklaring ut fra normale betingelser neppe var holdbar. Han unnlot også å skaffe seg lett tilgjengelig informasjon, som viser at disse fuglene kan oppholde seg langt inne i ørkenen og aldeles ikke bare er å finne på stranden.
Vi kan ikke annet enn å undres over hva RO ønsket å kommunisere med sine argumenter. Var det at vaktler ikke befinner seg andre steder enn ved stranden, og at stedet Ron mente at det virkelige Sinai var, derfor lå for langt fra stranden til at det kunne være Guds fjell, siden Bibelen sier at det kom vaktler dit?
Bibelen sier at de fikk vaktler på to steder. En måned etter utgangen av Egypt da de var mellom Elim og Sinai (men i Sin-ørkenen), dette var dagen før de begynte å få manna fra himmelen. Og andre gangen i «Kibrot Hattava» som er første leirsted etter at de dro fra Sinaifjellet. Det var da mange omkom, mens de ennå hadde «kjøtt mellom tennene». Dette stedet er trolig nær Akaba hvor vinden har blåst fuglene fra havet hvor trekkfuglene kommer, og ved Guds mirakuløse inngripen har de blitt blåst i mengder inn i landet, hvor folket hadde slått leir nær en vannkilde.
(8) Et alternativt overgangssted.
I stedet for å akseptere at Israels folk krysset havet ved Nuweiba, hevdet RO at det var langt mer sannsynlig at Israelittene krysset over «havet» (bukten) innerst i Rødehavets andre avgrening, (like ved Suez.)
Vår respons.
Siden Skriften viser at folket først krysset vannet etter totalt 7 døgns vandring, måtte de da ha gått i 7 døgn i selve landet Egypt før overgangen. Bibelen sier: «På den dagen – dro alle Herrens hærer ut av Egypt – denne natten – den samme natten», 2. Mos. 12:41-43. Bibelens budskap er at de forlot Egypt samme døgn de dro, ikke 7 døgn etter at de dro.
Forfatteren E. G. White skriver: «På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av landet Egypt». («I Historiens Morgen» side 208.) Hvis RO’s hypotese var riktig, ville forresten folket kunnet sove hver natt og ikke behøvd å gå dag og natt som Bibelen lærer, for avstanden til det alternative overgangsstedet han mener er mer korrekt etter bibelens beskrivelse, er relativt kort. Folket prøvde, ved Guds hjelp, å skape så stor avstand til egypterne som mulig, men om de krysset innerst i denne bukta, som er RO’s forslag, ville de aldeles ikke ha oppnådd det de ønsket.
En annen ting er at om de hadde krysset denne bukta, som ikke er dypere enn at en trenet person med vanlig dykkerutstyr lett kan nå bunnen, ville man i dag kunne finne en enorm og lett tilgjengelig massegrav fra Egypts 600 hestevogner i tillegg til «alle vognene i Egypt». Det ville trolig vært mange tusen vognhjul og vognrester spredt over dette relativt smale og grunne sundet.
Ingen ting er funnet. Hvorfor? Sannsynligvis av samme grunn som at man heller ikke finner noen av de forventede restene etter 2-3 millioner Israelitter på Sinaihalvøya. Det var nemlig ikke der de oppholdt seg i lange tider etter at de hadde flyktet. RO unnlot å nevne at Israelittene ikke kunne ha forlatt Egypt samme dag de dro, hvis hans teori var holdbar som overgangssted. Igjen kan vi bare undres over at han, med sine argumenter, velger å utelate klar bibelsk informasjon. Vi leter etter motivet for en slik fremgangsmåte. Ingen av RO’s argumenter om dette punktet er holdbare.
(9) Potteskårene på hotellrommet.
RO forteller at han en gang bodde på et hotellrom i Jerusalem. Da han åpnet et skap på hotellrommet, lå det flere potteskår der. Etter det han selv sa, antok (hvorfor?) han at disse potteskårene kunne ha vært ulovlige og kanskje stjålet fra et eller annet sted. Han fremla ingen dokumentasjon på at potteskårene var ulovlige. Han sjekket med hotellets resepsjon, og fikk vite at adventisten Ron Wyatt hadde bodd på dette spesielle rommet natten før han selv kom. Han sa at han lurte på om han skulle anmelde Ron til politiet, men bestemte seg for å være så edel og god at han ikke gjorde det, siden Ron var adventist. Budskapet og holdningen RO søkte å formidle, var at Ron sannsynligvis var en tyv og en kjeltring som hadde stjålet disse potteskårene et sted, og at RO selv var en barmhjertig mann som valgte ikke å anmelde ham, selv om han kunne ha gjort det.
Vår respons.
Det er mange hoteller i Jerusalem med til sammen tusenvis av hotellrom. Inntrykket vi og alle satt med var at RO kom til et tilfeldig hotellrom og at Ron hadde bodd der på samme rommet natten før. Videre at personale på dette spesielle hotellet ikke hadde for vane å fjerne ting som var gjenglemt, som en del av arbeidet med å klargjøre rommet for neste gjest. Allerede her begynner vel sannsynligheten å bli ganske tynn.
RO valgte igjen å unnlate å gi dokumentasjon som kunne gjøre det mulig for andre å evaluere hans påstander og injurier. Vi skulle gjerne vite om det kunne ha vært Adventistenes eget studiesenter RO henviste til. Der bor ofte «offisielle» adventister på reise i Israel og der kan du lage din egen mat på det store kjøkkenet. Du får en nøkkel og kan komme og gå når du vil. Vi har selv bodd der mange ganger og sannsynligvis på de fleste av rommene på stedet. Rommene er store, mange med 4-6-8 køyer. Du gjør selv rent og legger selv på sengetøy. Arkeologistudentene fra Andrews og studenter fra andre adventistlæresteder bor der når de er på arkeologiske «digs» i området. Besøkende legger ofte igjen bøker (et helt lite bibliotek er bygget opp på den måten) og gjenstander ligger i stabler for alle å benytte.
Alle som reiser mye i Midtøsten, vet at hvem som helst kan kjøpe poser med potteskår for omtrent ingenting. Er en utgravning ferdig og åpnet, kan man ofte også ta med seg det som er av rester. Også vi kunne ha lagt igjen noe vi ønsket å ha med hjem som illustrasjoner, men som det ikke ble plass til da vi pakket kofferten. RO sa ikke noe om hva slags potteskår det var snakk om. Han sa heller ikke noe om at potteskårene kunne ha vært der lenge, også før Ron bodde der.
Vi syns at slik informasjon burde vært inkludert hvis denne historien i det hele tatt var vært å nevne. Hadde potteskårene vært viktige bevis knyttet til en utgravning, ville de neppe blitt liggende igjen. Vi burde fått vite om RO muligens kalte adventistenes studiesenter for et hotell. Saken er i hvert fall at det hele ble fremlagt på en slik måte at de fremmøtte i kirken i Haugesund fikk inntrykk av at Ron Wyatt ikke var til å stole på. RO fortalte denne episoden slik at en mistanke ble kommunisert uten at det forelå noe som helst bevis for at det han ønsket å formidle bygget på fakta. Selv var han så edel at han ikke anmeldte «tyveriet», men han ga ingen dokumentasjon på at et tyveri hadde funnet sted. Det niende budet i Guds hellige lov har noe å si om denne fremgangsmåten, derfor behøver ikke vi å kommentere noe mer.
(10) Lysestaken i hulen.
RO henviste til noen kommentarer på hjemmesidene til en amerikansk organisasjon som heter «Ankerstone». Dette verken var eller er Ron Wyatts egne sider. På disse internettsidene hevder noen at lysestaken Ron fant i hulen ved Golgata, var laget slik at enhetene på den (vel og merke med litt forutfattet fantasi), kunne assosieres med gudelæren som kalles treenighetsdogmet. RO valgte deretter å omdefinere assosiasjonene han selv fikk ved å se på denne illustrasjonen, til begrepet guddommen, (som om treenighetsdogmet og bibelens lære om guddommen har noe med hverandre å gjøre.) Deretter hevdet han at vi som tror på Ron Wyatts funn, burde begynne å tro på treenighetsdogmet, siden en hjemmeside som ikke tilhører Ron, assosierer lysestaken med guddommen, som for RO betyr treenigheten.
Vår respons:
Av meget naturlige årsaker velger vi å ikke reflektere mer over en slik måte å resonnere på. Vi minner bare leserne om de tre faktorene RO tidlig i sitt innlegg skisserte som fremgangsmåtene han selv benytter i sin forskning. En metode han hadde til hensikt å benytte i sitt angrep på Ron Wyatt, nemlig Bibelen, Ellen Whites skrifter og sunn og sann vitenskapelig forskning som kan etterprøves. Vi velger av gode grunner å legge hans «sunne og sanne» resonnering knyttet til lysestaken og treenigheten stein død.
(11) Museet som holdt åpent på sabbaten.
RO sa at han hadde oppdaget at et arkeologisk museum i USA, som på et gitt tidspunkt viste fram noen av Ron Wyatts funn, hadde åpent på sabbaten, og at besøkende måtte betale inngangspenger også på denne dagen. Han innrømmet, som sant er, at dette museet ikke ble drevet av Ron Wyatt eller av andre adventister. Videre informerte han om at han selv ikke kunne vite (som om noen var forpliktet til å informere han om det), hvem som til slutt puttet i sin egen lomme de pengene som måtte ha kommet inn på sabbaten fra eventuelle besøkende til dette andre ikke-adventist museet på sabbaten.
Vår respons.
Saken er at dette andre museet, som ikke var drevet av adventister, hadde en utstilling av egne arkeologiske gjenstander og forespurte om å få låne noe fra Ron Wyatts funn. Siden RO ikke kunne vite hvem som fikk pengene dette andre museet tok for at mennesker kom til sin utstilling, (hvis de i det hele tatt tok inngangspenger), fantaserte han om at kanskje var det en viss, i hvert fall en teoretisk, mulighet, for at disse inngangspengene til det andre museet, i ettertid kunne ha havnet i Ron Wyatts lomme. RO spekulerte altså på om eventuelle inngangspenger, siden noen av Rons gjenstander også var med i den større utstillingen, kanskje ikke ble benyttet av arrangørene for å dekke utgifter de hadde med utstillingen, men at Ron fikk disse pengene.
Ville du som leser dette ha maktet å resonnere på en slik måte? Uten å ha noe som helst kjennskap til fakta, valgte RO igjen å insinuere at Ron Wyatt kanskje fikk et økonomisk utbytte av penger, som et annet og ikke adventistdrevet museum, hadde samlet inn på en sabbat. Å plante mistanke og kommunisere injurierende for å skade en annen persons navn og rykte, uten at noen fakta foreligger, røper en mentalitet og en holdning som både psykologisk og åndelige sett burde være lite attraktive. Det er ikke mer å si om RO’s forsøk.
(12) Tyrkiske myndigheter og Noas ark.
RO henviste til at tyrkiske myndigheter ikke hadde mye tillit til at båtstrukturen var Noas Ark, siden de ikke har gjort noe særlig for å fremme funnet. Han sammenlignet norske myndigheters behandling av vikingskipene som et eksempel. Her mangler nok igjen RO grunnleggende informasjon, i dette tilfelle gjelder det kunnskap om landet Tyrkia.
Vår respons:
Det er viktig å informere om at båtfunnet er trykket på vanlige veikart over området, og at et besøkssenter er bygget for mennesker som ønsker å se båtstrukturen. Både infrastruktur og hvordan lokale myndigheter fungerer i Øst- Tyrkia, er lite sammenlignbart med situasjonen i rike Norge. Det er utrolig mange registrerte spennende arkeologiske «tells» i dette området, som aldri er utforsket. Internett nevner tallet 38.000-40.000. Politiske uroligheter (kurderland med stadige opprør og væpnede trefninger), stor fattigdom og svært få turister, er bare noen nøkkelord for Øst-Tyrkia, hvor restene av båten ligger.
Vi har selv opplevd at vår minibuss ble «flagget ned» og at skoler stenger og alle tar seg fri, og det blir fest i landsbyen, når det kommer fremmede på besøk i visse steder i Øst-Tyrkia. Noen steder er veggene på husene ennå bygd av leire og kumøkk, med bølgeblikk som tak. Denne delen av Tyrkia er ikke prioritert av de sentrale myndighetene, som faktisk er lykkelige om noen vil gjøre noe ut av både dette og andre funn. Selv har de begrenset mulighet til å foreta seg stort. RO’s påstand var ekstremt uriktig og fullstendig isolert fra temaets sammenheng. Også her møter vi en naiv tenkemåte med synsing og meninger blottet for kunnskap, fakta og informasjon.
(13) Vognhjulene fra båtforlis.
RO sa at vognhjulene som er funnet på havbunnen mellom Nuweiba og Saudi Arabia sannsynligvis er fra skipsvrak, som det ifølge han finnes hundrevis av i dette området.
Vår respons.
Nå forholder det seg slik at det er meget få skipsvrak, hvis i det hele tatt noen, på det meget begrensede området dette funnet gjelder. Det er ingen skumle skjær ved Nuweiba. Stedet kan ligne på en relativt bred fjord som går inn til Eilat. At skipsvrak skulle inneholde vognhjul fra det 18 dynasti i Egypt er vel også meget lite trolig. Det er store forskjeller på øst- og vestsiden av Sinai. Skipsvrakene finner man på den andre siden eller ved alle skjærene og småøyene i nærheten av Sharm el Sheik, som er hele 155 km. fra Nuweiba.
Internett har mange sider med informasjon om hvor vrakene befinner seg. Selv om det sikkert kunne forføre noen helt uvitende personer til å tro at det er hundrevis av båtvrak ved Nuweiba, fordi en «autoritet» sier det, er sannheten at vrakrester lokalisert ca.150 km. fra Nuweiba, umulig kunne ha spredt og ført vognhjul fra det 18 egyptiske dynasti til dette overgangsstedet.
RO’s påstand var både usann, uriktig og meget forførende. Kan det virkelig være tilfelle at han regnet med at han nesten kunne påstå hva som helst i denne forsamlingen, fordi forbudet mot å vise fram dokumentasjonen knyttet til funnene, hadde vært håndhevet såpass strengt i adventistkretser, at få personer kjente til fakta.
Det er videre nær utenkelig at RO ikke var kjent med at vrakrestene i nærheten av «Sharm el Sheik» er 155 km. fra Nuweiba. Han hadde selv vært inne på internettsider som beskriver alle vrakfunnene og vet selvfølgelig hvor de er lokalisert i forhold til det antatte overgangsstedet. Han valgte likevel å tilby forsamlingen ideer som ikke på noe område var relatert til virkeligheten. Hvorfor sa han da det han gjorde? Hvorfor tilbød han, som adventistpastor, en bløff, og hvor ble det av den sunne og sanne vitenskapelige forskningen som kan etterprøves?
(14) Dybden på overgangsstedet.
De første dataene fra «British Admiralty» (ETO PO5-satellitt) var ikke korrekt. Det må ifølge Bibelen ha være et havdyp. Det var gjennom dypet Gud førte dem. Jes. 51:10. og 43:16. 63:11-13.
RO valgte å vise et bilde som han hadde kopiert fra internett, hvor CN tårnet i Toronto (på daværende tidspunkt verdens høyeste bygning) på 554 meter, er manipulert inn i et bilde av overgangsstedet ved Nuweiba. Tårnet er tegnet inn midt i «fjorden» på en slik måte at om det ble lagt ned til en side, ville toppen av tårnet nå helt inn til Nuweibastranden på Egyptisk side. Hvis tårnet legges ned den andre veien, ville toppen av tårnet nå stranden på Saudi-Arabisk side.
Denne fiktive og fullstendig løgnaktige illustrasjonen, benyttet RO som argument for at det ville vært umulig for israelittene å bevege seg over til den andre siden, grunnet at dybden på «fjorden» da ville blitt for stor, og skråningen ned og opp ville vært for bratt.
Vår respons.
Siden CN tårnet som i illustrasjonen var plassert midt i bukta, er 554 meter høyt, og kunne nådd begge sider om det var lagt ned begge veier, indikerer det for uinnvidde, at overgangsstedet fra Egypt til Saudi-Arabia bare var 554 x 2 meter bredt, altså 1108 meter. Å formidle denne ideen var tydeligvis den eneste hensikten med illustrasjonen. Da ville selvfølgelig skråningen ned og opp blitt meget bratt, dybden tatt i betraktning.
Sannheten som både RO og alle som er interessert kan vite, ved å ta en titt på en topografisk kart over området, er at denne bukta er 15 kilometer bred, ikke litt over 1 kilometer. Det er ikke lett å forstå hvorfor RO valgte å benytte denne fiktive og usanne illustrasjonen, for å forføre de frammøtte i Haugesund adventistmenighet. Med hans påstand om stor dybde og kort avstand, ville ned- og oppstigningen fra havet på begge sider blitt ekstremt bratt. Når avstanden i stedet er 15 kilometer i stedet for 1,1 kilometer, blir situasjonen helt annerledes. For personer som selv ikke kjente til noen fakta, ville nok RO’s fremstilling virke overbevisende. Vi er ikke kjent med hvorfor han valgte å tilby denne uriktige informasjonen, men han må ha hatt et motiv.
(15) Oljelampen i hulen.
RO gjorde et stort nummer av at det i hulen hvor Ron Wyatt hevder at han fant paktens ark, også sto en oljelampe som er illustrert i Rons litteratur. RO mente at denne lampen var fra romersk tid, etter Kristi fødsel, og derfor ikke kunne ha blitt plassert i hulen samtidig med arken. Noen måtte i så fall ha plassert lampen der i ettertid. Han mente at dette er en vanntett dokumentasjon på at Ron jukser og ikke forteller sannheten. Lampekopien RO viste fram, som har likhetstrekk til den Ron Wyatt henviser til, hadde ifølge RO noen likhetstrekk med de vanligste oljelampene fra romersk tid. Lampen er flat, har veldig lave kanter og er lukket.
Vår respons.
Litteraturen viser at den lampetypen som ble funnet i hulen, har absolutt noen likhetstrekk med lamper som var de vanligste og masseproduserte oljelampene på romersk tid. Det er rester av slike lamper man finner mengder av i utgravinger fra rundt Jesu tid og tiden etterpå. Dette er lamper som skal stå stille på en bord og er ikke lamper man bærer med seg utendørs.
Arkeologer pleier å la lampene de finner i ruiner være indikatorer for tiden funnet er fra. Den svært så bastante teorien eller hypotesen er at man til enhver tid bare hadde en type lamper, og ingen variasjon, slik at lampene alltid er knyttet til en gitt tidsalder. Det er også slik geologer tidfester lagdelingenes alder fra fossilene de finner i lagene. Postulatet er at fossilet fra et gitt dyr kun er å finne akkurat i denne spesielle tidsepoken.
På samme måte er typen av oljelamperester som man finner, sagt å kunne avgjøre hvilken alder man setter på ruinene der hvor lampen blir funnet. Når det gjelder geologiske lagdelinger, vet vi at fossiler som ikke skulle vært der de blir funnet, (og det er mengder av dem), stort sett legges til side og ignoreres fordi de ikke bekrefter eller noen ganger direkte avsanner de bastante teorien man bygger på. Vi hevder at det samme meget trolig er tilfelle med hensyn til oljelamper, og vi er så visst ikke de eneste som mener det. Å regne med at bare en type oljelamper, alltid og uten unntak er knyttet til kun en gitt tidsperiode, anses imidlertid av mange forskere som RO ikke kan ha konsultert, som lite trolig. Uten tvil var det flere typer lamper som sameksisterte i en og samme tidsperiode, selv om ikke alle typer lamper ble masseproduserte. En «utelampe» som man bar med seg, måtte naturlig nok ha en høyere sidekant enn en stillestående inne-lampe, ellers ville oljen skvulpe ut når man beveger seg, og vi vet at både fakler og lamper selvfølgelig også ble benyttet ute, på samme måte som vi bruker en lommelykt.
Vi har et bilde av en innelukket og utsmykket oljelampe fra tidlig fønikisk tid. De kunne selvfølgelig ikke ha åpne lamper når de seilte på sjøen. Også grekerne hadde slike innelukkede oljelamper før romerne begynte masseproduksjon av lamper. Det viser et eksempel på variasjon og at det ikke nødvendigvis kun var èn type lamper fra en gitt tidsperiode. Det utelukker ikke at mange av lamperestene man finner, riktig nok er de enkle masseproduserte eksemplarene som ble mest benyttet inne i et hus. Det er ikke slik at lampene går gjennom en evolusjonistisk prosess og blir mer og mer avanserte etter hvert. Det kommer helt an på hvor de skulle brukes og økonomien hos dem som eide den.
Vårt argument er at den flate oljelampen som ble funnet i hulen, meget godt kunne ha vært en lampe fra Jeremias tid, selv om den ikke var lik de masseproduserte og vanlige lampene fra den tiden. Det var billige og enkle lamper tilgjengelig og det var også dyrere og mer avanserte lamper å få tak i eller som man kunne lage selv.
Oljelampen som ble funnet i hulen bærer motiv av en vær som står på bakbeina og spiser av en drueranke. Designet på lampen viser tindrende klart assyriske trekk, noe som er i harmoni med den kulturelle innflytelsen i Judea på den tiden, rett for Babylonerne tok Jerusalem. Videre er avbildningen også lik det en finner på andre ting fra den assyriske perioden.
Vi finner RO’s påstand om at lampen som ble funnet i hulen, uten tvil måtte være fra romersk tid, å være langt mer en antakelse enn en dokumentasjon. Å påstå noe på en bombastisk, gestikulert og autoritær måte, slik at kommunikasjonsmåten, mer enn teoriens holdbarhet, bærer det påståtte «beviset», kan nok gjøre at argumentet oppleves riktig og viktig, men det behøver aldeles ikke å være det. Sann og sunn forskning skal kunne hviskes, og likevel ikke miste noe av sin validitet.
(16) Ankersteiner.
RO mente at drivankersteinene som er funnet i området nær Araratfjellene, ikke har noe som helst med Noas Ark å gjøre. Han henviste til at korsmerkene som er risset inn i noen av steinene, er fra en mye senere tid enn Noas Ark. Han nevnte også at slike steiner med inngraverte kors er å finne mange steder i Armenia, noe som er riktig nok og som vi selv har sett på turer til Armenia.
Vår respons.
Det er en «stråmann» å argumentere med at korstegnene på steinene først var inngravert 2-3000 år etter Noas tid. Det er nemlig ingen som noen gang har hevdet at dette ble gjort på Noas tid. RO kommuniserte med effekt og pondus denne «avgjørende» dokumentasjonen, som om hans påstand korrigerte noen som trodde noe annet enn han selv, det er det ingen som gjør. Disse steinene er ikke gravsteiner, som det finnes mange av bl.a. i Armenia. Det er heller ikke «ankersteiner» som skulle kastes ut fra båten og havne på bunnen for å stanse båtens bevegelse. Det dreier seg om drivankere, som skulle henge løst i vannet bak båten for å gjøre den stabil. Ikke noe sted i Ron Wyatts litteratur og forskning, er disse steinene definerte som ankersteiner.
Moderne båter har ballasttanker for stabilisering. I gammel tid brukte de stein eller sand i bunnen av båten. Enda lenger tilbake i tid, var drivankere metoden man benyttet for stabilitet. Disse drivankrene hang fra båtripa i tykke strosser.
Troende mennesker, senere i historien, må ha gjenkjent disse drivankrenes opprinnelse, og det gjorde at de så på dem som religiøse symboler. RO spurte om det var noen sjømenn til stede i forsamlingen, og stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd hvis disse steinene ble kastet ut og traff bunnen i sin fulle tyngde. Han mente at da ville steinmassen over hullet øverst i steinene rives av, slik at ankrene ble ubrukelige. Hans spørsmål indikerte at han faktisk trodde at det dreide seg om festeankere eller bunnankere, ikke drivankere. Hvorfor RO var forvirret om ankrenes bruk er en gåte, siden hans ideer er ukjente for alle som har brukt litt tid og studert temaet.
RO ga også inntrykk av at steinmassen over hullet øverst i steinene, som repet må ha vært festet i, var et tynt skall som lett kunne rives av. Sannheten er at steinene er ganske tykke, fra side til side, helt øverst, så tykke som avstanden fra fingerspiss til albuen. Deretter er hullet plassert godt nede på steinen.
Det ser ikke ut som om det ville vært noe problem å ha disse steinene hengende bak båten for stabilisering, uten at de gikk i stykker. RO mente også at det ikke var noen slitemerker inne i hullene (noe vi tviler på at han har vært der for å sjekke ut, det har noen av oss), men saken er at det neppe ville vært noen slitemerker når steinene hang fritt i vannet med et solid tau som var festet i hullet.
Det må også bemerkes at hullet i steinene er større på den ene siden enn på den andre. Dette må ha med funksjon å gjøre. Vi er ikke informert om hvorfor RO valgte å ikke nevne det. Må vi tro at denne ofte omtalte observasjonen i litteratur knyttet til funnene, ikke var ansett viktig informasjon, siden det ikke ville bekrefte hans antakelse? Hullene på drivankrene blir gradvis smalere fra en side til den neste. En slik konstruksjon ville ha vært uten hensikt om det kun var snakk om gravsteiner som skulle ha et lys plassert i hullet, eller ha et hull som gjorde det mulig å dra steinen på plass. I siste tilfelle ville det i hvert fall ha blitt en friksjon og en klar belastning på steinmassen over hullet. Det ville vært mye større sjanse for at steinen over hullet skulle sprekke, om den skulle trekkes over marken i et tau som var festet til hullet. I vann ville ikke en slik belastning finne sted.
En kraftig knute på repet ville stoppet der hullet var smalest og repet ville i tillegg svelle ut i vann, slik at det ble sittende fast. Da ville det heller ikke vært noen slitasje, siden det ikke ville vært noen bevegelig del. Det hører med til dette funnet at noen få av drivankrene, de som ligger øverst oppe i fjellsiden, der vi tror at arken først stanset helt opp, faktisk har den delen av steinen som er over hullet revet av. Hva kan årsaken være til det? Dette var stedet da noen av drivankrene ble «droppet» og nådde bunnen. Nå var Arken kommet til sitt hvilested mellom fjellene og drivanker funksjonen var unødvendig. Det ser ikke ut til å være noen annen årsak til at disse få steinene skulle være slik ødelagt, enn at de nådde bunnen og noen av dem ikke tålte den rykkvise belastningen. Hvis steinene kun var gravsteiner hvor det skulle plasseres et lys i hullet, er det ingen naturlig forklaring på at steinmassen over hullet var ødelagt på disse spesielle ankrene.
Drivankrene som ikke nådde bunnen før Arken lå stille, ville bare legge seg på bunnen etter hvert som vannet sank eller rant bort. Nøyaktig slik er de også funnet i dag. Noen av drivankersteinene ligger ennå begravd i jord. Når disse etter hvert er blitt gravd opp, finner man ingen inngraveringer. De var tydeligvis skjult for menneskene som senere i historien risset inn kors. Noe som igjen skulle indikere at steinene var der lenge før menneskene som lagde inngraveringer på dem.
Det er også funnet mange gamle og mindre drivankere på havbunnen i Middelhavet, nær Israel. Vi har selv sett slike drivankere i Cesarea i Israel. De er selvfølgelig mindre fordi båtene de hang på også var mindre. Størrelsen (tyngden) på de massive drivankrene funnet ved Noas Ark strukturen, står i forhold til størrelsen på de mindre båtene ved Middelhavet.
(17) Israelittene gikk dag og natt.
Selv om dette punktet er nevnt i en annen sammenheng, er det nødvendig å bemerke at RO påsto at Israelittene sov hver natt da de flyktet fra Egypterne. Denne forklaringen var tydeligvis både nødvendig og viktig, for det var en del av hans argument om at de ikke kunne ha rukket fram til Nuweiba på den tid de hadde til rådighet. RO’s påstand var at de gikk om dagen og sov om natten. Hans resonnering var at rekken med mennesker var så lang at de forreste sov mens de bakerste ennå gikk. Ved denne tenkemåten mente han at Bibelens beskrivelse av at de gikk «dag og natt» kunne passe. Noen gikk altså om natten mens andre sov.
Vår respons.
Vi er oppmerksomme på at mange liberale nettsider, og like liberale bibelkommentarer og bibelleksika, skriver nettopp det RO her hevder, siden «alle vet» at ingen kan gå dag og natt i flere døgn. Det ville i så fall vært et mirakel. Vel, det er nettopp dette miraklet som både Bibelen og Ellen White forteller om. I 2. Mos. 13:21 leser vi: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt». Vi finner det vrient å kunne tolke «Slik (på den måten og av den grunn) kunne de dra fram både dag og natt», til å bety at de dro fram om dagen og sov om natten eller at de sov på skift.
I KJ-Bibelen står det: «And the Lord went before them by day in a pillar of a cloud, to lead them the way; and by night in a pillar of fire, to give them light; to go by day and night», 2 Mos. 13:21.
Den samme bibelske forklaringen er gjentatt i Nehemja 9:12. «Du ledet dem i en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten for å lyse for dem på den vei de skulle gå». Det står ikke at ildstøtten lyste for dem om natten slik at de kunne sove, men slik at de kunne gå. Det var vel derfor de trengte lyset.
Ellen White bekrefter flere steder i sine skrifter denne bibelske forklaringen. RO henviser til et sitat hvor Ellen White skriver at ildstøtten lyste opp Israelittenes «encampment» (leirplass). På grunn av dette sitatet mener han at de sov i leiren om natten. At de sov om natten før og etter at selve flukten begynte, er vel rimelig. Men de døgnene de flyktet, fikk de ved et Guds mirakel, energi til å gå dag og natt. Ellen White skriver selvfølgelig ikke at Israelittene både sov om natten mens de flyktet og at de samtidig gikk dag og natt. Det er ikke holdbart at RO her velger å anta at Ellen White sier imot seg selv, slik at han kan velge en av uttalelsene framfor den andre, fordi det vil passe med hans holdning og argumenter.
De to uttalelsene dreier seg tydeligvis ikke om det samme. At Gud ga dem styrke og holdt dem våkne helt til de nådde den andre siden av havet, var et like stort mirakel som det at de ikke sleit ut skoene sine etter å ha vandret i en steinete ørken i 40 år, 5. Mos. 29:5. Det sømmer seg ikke for en adventistpastor og leder å tilby tolkninger som utelater Guds mirakuløse inngripen, når Bibelen vektlegger at det var et Guds mirakel.
Om RO valgte denne forklaringen for å gjøre det ekstra vanskelig for Israelittene å gå den strekningen Ron Wyatt mener de gikk på den tiden de hadde til rådighet, vet vi ikke. Vi registrerer bare det han hevder. «Sunn og sann» forskning skal ikke utelate det man vet og finner, men som ikke passer med den konklusjon man i forveien har valgt å komme med. Det er også verd å merke seg at Bibelen to steder nevner at folket slo leir bare en gang før Nuweiba, nemlig i Etam og ikke flere ganger, 2. Mos. 13:20 og 4. Mos. 33:6. RO’s påstand om at de slo leir hver natt blir helt gal ifølge Bibelens egen beretning.
Det kan her være av interesse å nevne at da Moshe Dyan i 1967 førte sine tropper fra Nuweiba til Suez city på 6 dager, sov de hver natt. Mange av soldatene gikk på sine bein.
RO sa at Guds Ord og Ellen Whites uttalelser hørte med til de kriteriene han aksepterte for sine konklusjoner. Også i dette tilfellet går hans tolkning imot både Guds Ord og Ellen Whites skrifter.
(18) Tiden det tok å gå fra Ra’amses i Egypt til overgangsstedet.
RO’s argument er her at det var alt for langt å gå på den korte tiden de hadde før Faraos hær nådde dem igjen. Han var enig med Ron i at om Israelittene gikk til stranden ved Nuweiba, før de krysset Rødehavet, måtte de gå ca. 30 mil, altså 300 km. De hadde 7 døgn til rådighet. RO hentet ideer fra litteraturen som indikerer at militære tropper på den tiden, ikke kunne bevege seg mer enn noen få km. pr. dag. Om natten slo de leir og sov. Derfor mente han at Israelittene umulig kunne ha nådd fram på tiden de hadde tilgjengelig. Her regnet han trolig fortsatt med at Israelittene sov hver natt og at de ikke, ved et Guds mirakel, gikk både dag og natt, som både Bibelen og Ellen White bekrefter.
Vår respons.
Før vi ser på denne innvendingen, er det hensiktsmessig å summere noen bibelske fakta. Herren sa til Moses og Aron at de skulle be Farao om tillatelse til å ta folket tre dagsreiser ut i ørkenen, for at de der kunne ofre til sin Gud, 2. Mos. 3:18. Etter Guds plager over landet, ga Farao dem denne tillatelsen, 2. Mos. 12:31. Da brøt de opp fra Ra’amses og drog til Sukkot, 2. Mos. 12:37. De hadde med seg den usyrede deigen som de bakte kaker av. Det står at folket dro i hast og «turde ikke dryge lenger. Heller ikke hadde de laget i stand reisekost», 2. Mos. 12:39. Bibelen presiserer flere steder at: denne natten (natten da de dro) førte Herren dem «ut av landet Egypt», 2. Mos. 2:42. Poengteringen av at de denne dagen/natten ble ført «ut av Egypt» er både vesentlig og tydelig, og er gjentatt i flere skriftsteder. (Se bl.a. 2. Mos. 13:3. 8. 14. 18.)
Det innebærer at stedet de ankom, som de nådde den samme dagen/natten da de dro, var et sted utenfor selve landet Egypt. De nådde altså ikke dette stedet etter mange dager, men «denne natten» da de forlot landet Egypt. Egypterne hadde en selverklært råderett over det vi kaller Sinaihalvøya. Mange historikere skriver at Egypt derfor hadde full militær kontroll over Sinai, selv om denne halvøya ikke var en del av selve Egypt. Et eksempel er James Montgomery som skriver at «landet vest for egyptelven til Aqabagulfen, var under Egypts politiske dominans og er fremdeles det”. (Arabs and the Bible – 31.) Det var dessuten egyptiske gruver, templer og festninger på Sinai.
Som en foreløpig konklusjon må vi akseptere at Herren både førte folket: (1) Ut av landet Egypt den første natten/tidlig om morgenen da de dro, og at dit han førte dem var: (2) Ut i ørkenen, 2. Mos. 3:18. Videre leser vi i 4. Mos. 33:5 at folket slo leir i Sukkot. Bibelteksten gjør det da klart at stedet Sukkot må befinne seg utenfor selve landet Egypt. De stoppet der siden de hadde Faraos tillatelse til å dra og ble på det tidspunkt ikke forfulgt. De hadde foreløpig ingen fiende etter seg. I det flukten begynte, var de altså i Sukkot.
Etter at de begynte flukten, slo de ikke leir før de kom til Etham, 2. Mos. 13:20. Dette stedet er kalt «ved grensen av ørkenen», samme vers. Døgnene fra Sukkot til Etham gikk de, som Bibelen lærer, på mirakuløst vis både dag og natt. Vit også at stedet Etham har det samme navnet den dag i dag. Vokalene kan skifte, men konsonantene er de samme. Stedet er der ørkenen begynner/ender og det dype Wadi Watir fjellpasset (en dal eller et bredt elveleie) begynner.
Ellen White beskriver denne hendelsen slik: «Nå (altså ved Etham og ikke før) ga Herren Moses beskjed om å snu til siden inn i et fjellpass og slå leir ved sjøen», «I historiens morgen», side 209. De ble ikke bedt om å snu og gå tilbake, men å snu til siden og gå ned fjellpasset som begynner akkurat der ved Etham. Det er nøyaktig det som skjer når de snudde til siden (til høyre) ved Etham og gikk ned fjellpasset Wadi Watir til Nuweibastranden ved sjøen. De hadde kurs mot nåværende Eilat (rett fram), siden det er den eneste veien rundt til Midian, der Gud ga Moses beskjed om å bringe folket. Men Herren hadde en vei for dem «gjennom dypet», derfor ba han dem i stedet å gå ned til sjøen. Alternative steder hvor noen mener folket gikk over Rødehavet, kan ikke være et sted hvor det ikke er et havdyp. Det var «gjennom dypet» han ledet dem.
Hele turen fra den natten/morgenen påsken begynte til de gikk over havet tok syv døgn. Totalt antall timer tilgjengelig er 168 timer. Avstanden er ca. 300 km. Da gikk de i gjennomsnitt omkring 1.8 km. i timen.
Min sønn Steinar var i militæret her i Norge og fortalte oss at det var helt kurant på utflukter å gå 3 km. i timen. Det blir 192 km. på 64 timer. Israelittene hadde 168 timer til rådighet og 7 døgn, altså 1.8 km. i timen. Med moderat gange kunne du lett gå mer enn 1,8 km. (1800 meter) i timen. Det ville ikke vært noe problem for dem å nå fram til Nuweiba på denne tiden. Glem heller ikke at Gud gjorde et mirakel ved at de ikke ble trette og trengte å sove. De gikk dag og natt.
RO unnlot å gi en realistisk og logisk framstilling av hvor enkelt det var for folket å nå fram på den tiden de hadde til rådighet, ikke minst tatt i betraktning at de på mirakuløst vis gikk både dag og natt. Hans argument er ikke holdbart.
(19) Plaststrimlene lagt ut ved Noas ark.
Noas Ark funnet har ifølge RO ikke noen teologisk relevans, men han mente at funnet selvfølgelig er interessant om det hadde vært sant. Han sa at fagmannen Tom Fenner lærte opp Ron Wyatt til å bruke et av måleinstrumentene som skulle gi utslag av metallrester ved spantemerkene på båtstrukturen. RO sa videre at Ron tilsynelatende fant slike regelmessige markeringer, men da fagmannen Tom Fenner skulle etterprøve målingene, fant han – ingenting! RO hevdet at han har kopi av et brev fra Tom Fenner, hvor han skriver at han i ettertid tok avstand fra funnet. RO’s konklusjon er at Ron Wyatt enten ikke var kompetent til å bruke instrumentet riktig, ikke skolert til å tolke resultatet eller at det hele er en fabrikasjon, noe som betyr at Ron lyver.
Vår respons.
Mye detaljert korrespondanse mellom Tom Fenner, og andre, ligger ute på internett. Gang på gang blir Tom Fenner og personer som støtter han, i denne korrespondansen konfrontert med at han er filmet av Ron og andre, mens han benytter en skanner som gir tydelige, regelmessige, hørbare og synlige (på måleren) utslag og at plaststrimler, mens han er der og målte, blir lagt ut og viser regelmessige punkter. Han nekter i ettertid for at han fant slike utslag, og blir mektig irritert når han blir minnet på at det hele er dokumentert på film.
Frykt for å ikke blir betraktet som en seriøs forsker, er av flere nevnt som årsak til at Tom Fenner «skiftet mening». Hans vitnesbyrd mister uansett mye av sin verdi ved at han ikke vil vedkjenne seg sin første respons, selv om den er dokumentert ved å være filmet og sett av mange. Vi mener at forskjellen på Tom Fenners umiddelbare respons da han var med og målte og beviselig fikk regelmessige resultater, og hans senere benektelse av at noe ble funnet, burde gjøre hans senere benektelse suspekt. Tom Fenner er med andre ord ikke en seriøs støttespiller for RO’s argument og hans «vitnesbyrd» er følgelig ikke gyldig som dokumentasjon på funnets troverdighet.
RO’s vektlegging av Tom Fenners endrede forklaring, når hans første erfaring med målingene er meget godt dokumentert, framstår ikke som en sunn vurdering. I ettertid kan vi nå fortelle at det finnes nye og bedre måter å scanne på og det er også gjort. Disse viser helt klart en båtstruktur-
(20) William (Bill) Shea.
RO sa at adventisten og fagpersonen «Bill» Shea (fra Andrews universitetet) er enig med RO, og tror ikke at det Ron har funnet er restene etter Noas ark. RO hevdet at han kjenner Bill godt, og vet at han tror på Bibelen, er en åpen person og en solid forsker. RO sa videre at Ron hevder å ha funnet hele «tog-lass» med fossilt trevirke (forsteinet tre) fra båtstrukturen, og at Bill har analysert en liten prøve, og funnet at den spesielle prøven han fikk tak i, kun var vanlig stein (basalt.)
Vår respons.
Vi er ikke kjent med at Ron, verken skriftlig eller muntlig, noen gang hevder å ha funnet tog-lass med forsteinet tre på båtstrukturen. Funnenes fiender har konstruert dette uttrykket, og gir inntrykk av at det er Ron som er kilden. Vi kjenner til at Ron hadde en enkelt laminert forsteinet prøve i sitt museum i USA, og at han fikk tillatelse av lokale myndigheter i Tyrkia til å ta denne prøven med seg. Denne prøven er avbildet i hans litteratur. Vi kjenner også til at Bill Shea tok prøver av jordsmonnet inne i ark-strukturen, og fant ved analyse at det inneholdt mye mer karbon enn prøver tatt utenfor strukturen.
Vi er videre også kjent med at Bill Shea lette etter Noas Ark i Armenia, siden han mente den sannsynligvis var å finne der. Han fant ikke noe. Vi vet også at Bill trodde at drivankrene som Ron identifiserte, var fra Noas Ark. Av grunner han ikke informerte om, inkluderer ikke RO noen av de kjente uttalelsene Bill har kommet med i all offentlighet, og som viser at han støttet Ron Wyatt angående drivankersteinene og karbon funn i strukturen. Bill har i korrespondanse med oss, skrevet at han trodde på Noas Ark funnet helt opp til 2003, men da ville han heller selv lete etter arken i Armenia, men fant ikke noe som støttet hans teori om at den landet der.
Bill Shea var en arkeolog, men han visste ikke på langt nær så mye om dette spesielle funnet som mange andre. Det kan virke nyttig å ha en fagpersons uttalelse med seg, men denne fagpersonen må samtidig ha litt kjennskap til det vedkommende uttaler seg om. Bill har aldri lagt fram noen dokumentasjon på sin tvil om Ron Wyatts funn. Da framstår selvfølgelig heller ikke hans meninger om funnet som noen dokumentasjon. RO’s vitnesbyrd fra Bill representerer derfor ikke et argument som teller i denne sammenheng.
(21) Et egyptisk fort på Nuweiba.
RO gjorde et stort poeng ut av at restene etter et fort på Nuweiba-stranden var fra en tidsperiode lenge etter overgangen, og han fremla denne informasjonen som et argument for sitt standpunkt.
Vår respons.
Ron Wyatt har i sine nyhetsbrev skrevet utførlig om dokumentasjonen på at det nyere fortet var bygget på murene av et eldre egyptisk fort. Det er en vannkilde (brønn) der, som vi selv har sett og kan bekrefte at det ennå er vann der. Fortene måtte av sikkerhetshensyn ha en vannkilde innenfor sine murer. RO valgte å ikke inkludere i sin presentasjon at Ron Wyatt mente det samme som han selv, men ga i stedet inntrykk av at Ron Wyatt mente at nåværende ruiner var fra den egyptiske fortet.
Denne snedige måten å kommunisere på, ga inntrykk av at RO hadde kjennskap til noe Ron Wyatt ikke var informert om, og at denne presiseringen da ble en korreks til Ron Wyatt og en anerkjennelse til RO’s kompetanse. Slue advokater benytter til tider slike spill-metoder for å påvirke. Vi hadde håpet å få slippe slikt fra en ordinert adventistpastor.
(22) Var Israels barn stengt inne på stranden ved Nuweiba?
RO sa at fjellet ikke gikk helt ned til vannet på den ene siden av Nuweibasletten, og at Israelittene meget godt kunne fortsatt å flykte den veien hvis de ønsket det. De var derfor ikke «fanget i ørkenen ved havet», var hans argument.
Vår respons.
Det er godt framhevet i Ron Wyatts nyhetsbrev, at fjellet gikk helt ned til vannet før Israelerne sprengte bort en del av fjellet for å kunne patruljere langs stranden med stridsvogner etter at de hadde erobret Sinai. RO valgte å ikke inkludere dette i sin presentasjon, enda det er lett tilgjengelig informasjon fra Ron Wyatts litteratur.
(23) Overseelse av funnene i Saudi Arabia.
RO ignorerte også alle funnene i Saudi Arabia. Funn som er anerkjente og markerte av de Saudi Arabiske arkeologiske myndigheter og representerer meget solid dokumentasjon på at det virkelige Sinai er i dette landet og at det støtter påstanden at overgangsstedet er der Ron Wyatt indikerer. Israelitter vi har snakket med, sier alle at Sinai fjellet ligger i Saudi Arabia. Det har vært mange ekspedisjoner og en rekke filmer ligger på internett fra dette området, som viser alle de gjenstandene, bl.a. altrene, som Bibelen forteller at Herren ba Moses om å bygge. Mange innrissede bilder av egyptiske okser fines også på store steiner. Hele området er gjerdet inn og det er skilt mange steder med «arkeologisk område, adgang forbudt». Beduinene som bor der, sier alle at dette er Mose’ fjell. Bibler begynner å vise kart hvor Sinaifjellet er lokalisert i Saudi Arabia, der også Bibelen i skriver at Midian er, stedet Gud ba Moses lede folket. Selv om noe av denne dokumentasjonen er offentliggjort etter samlingen med RO i Haugesund, var det massive bevis tilgjengelig da denne debatten fant sted, bevis som var å forholde seg til for alle som ville ha kunnskap, fakta og informasjon før de har meninger.
(24) Lokale navn i Saudi Arabia.
RO valgte å overse at beduinene rundt fjellet i Saudi Arabia kaller «Jebel el Laws» for Mose fjell. En slik informasjon burde absolutt betraktes som vesentlig, hvis «sunn og vitenskapelig forskning» hadde vært RO’s praksis og ikke bare en opportun og strategisk erklæring.
(24) Lokale navn ved Nuweiba.
Informasjonen om at beduinene på Nuweiba kaller stedet vi tror Israelittene gikk over for «Moses åpning», ble heller ikke kommentert. Rent historisk og arkeologisk er dette viktig og spennende informasjon som selvfølgelig burde undersøkes og innlemmes i en ærlig konklusjon.
(25) Benektelse av aske i Gomorra.
RO avviste at det virkelig er ekte aske i Sodoma og Gomorra.
Vår respons,
Det RO benektet er meget godt dokumentert av laboratorieprøver som kan etterprøves. Denne asken blir til når kalkstein brenner med svovel. Dokumentasjonen er tilgjengelig i Ron Wyatts litteratur og tester som er utført av andre og gjort tilgjengelig på internett. RO’s valg om å skjule denne informasjonen for deltakerne på samlingen, sier ikke noe om verken asken eller Ron Wyatt, men ganske mye om personen RO. Hvis han ikke kjente til dokumentasjonen som viste at det dreide seg om aske av kalkstein brent med svovel, hadde han ingen forskning å vise til om at det ikke var aske. Hans forutfattede mening styrte påstandene han kom med, ikke et fnugg av «sann og sunn vitenskapelig forskning som kan etterprøves». Det var den sunne og sanne dokumentasjonen han avviste.
(26) Baumgartner og Morris.
RO sa at heller ikke disse to fagpersonene fra USA trodde på Noas Ark funnet, etter å ha vært på stedet og undersøkt strukturen.
Vår respons.
Det ligger flere treff på nettet som hevder at Baumgartner nektet å tro på funnet, fordi Ron Wyatt ikke talte i det pinsevennene kaller «tunger». Baumgartner var overbevist om at Gud ikke ville ledet noen som ikke talte i tunger til å finne Noas Ark. Vi kan ikke se at denne begrunnelsen bygger på det RO kaller «sunn og sann vitenskapelig forskning som kan etterprøves». Det er vel heller ikke «Skriften alene» som blir kriteriet som gjør at Baumgartners «vitnesbyrd» burde være noe RO tar med som dokumentasjon på at Ron tar feil. Vi behøver ikke kommentere dette nærmere. Samtaler vi har hatt med den tyrkiske geologen Salih Bayraktutan, åpenbarer at Baumgartner, etter sine egne undersøkelser, mente at funnet var så interessant at det burde undersøkes nærmere.
(27) Informasjon om paktens ark fjernet fra W.A.R’s hjemmesider.
RO vektla at W.A.R. (Wyatts Archaeological Research) på sine hjemmesider informerte om at de hadde tatt funnet av arken vekk fra sidene på grunn av at det ikke var funnet noe ved de siste utgravning.
Vår repons.
Før RO’s innlegg på møtet i Haugesund, ble han og de fremmøtte, av Elin og John Berglund, informert om at Rons Wyatts sønner (som jo var med på utgravningene) hadde gjort det klart at W.A.R ikke hadde funnet noe fordi de lette på feil sted.
Videre ble det forklart at lederen for W.A.R (etter Rons død) ikke er en adventist og derfor heller ikke har tillit til at arken skal komme fram i Guds time, slik Ellen White fikk vite av Herren. Det ble videre informert om at de Israelske myndighetene (IAA) bekrefter at de, sammen med W.A.R., i siste utgravning, ikke kom til de hulene Ron hadde påvist. Rapporten fra IAA ble av Elin og John Berglund vist til alle fremmøtte på en Power Point. RO valgte også her å ignorere informasjon som ville gjort hans egen fremstilling ufullstendig. Faktum er at W.A.R. har fått stående utgravingstillatelse i 10 år, hvilket skulle indikere at Israelske myndigheter fortsatt tror at det er noe å finne. Positive «scanninger» er også gjort, som bekrefter tunellen og hulen i fjellet hvor gjenstandene fra templet er oppbevart. Sidene om Paktens Ark e satt opp igjen på W.A.R’s nettsted.
(28) Ingen respons på replikker.
RO ignorerte alle Elin Berglunds innvendinger i hennes replikk, som påpekte at flere av hans påstander var feilaktige. Han bare tok mikrofonen og gikk videre med nye innlegg om andre temaer, når det skulle være tid for replikk. Han skjøv bare arrogant til side og kommenterte ikke noe som kunne utfordre hans konklusjoner. RO valgte på en frekk måte å bryte kjørereglene møtelederen hadde spesifisert. Han syntes ikke å ønske en debatt hvor begge sider ble kritisk vurdert.
(29) Ignorering av teologien knyttet til blod og vann.
RO unnlot å forholde seg til bibeltekstene om at blod og vann er et signal på innvielse av en pakt. Han hoppet helt over denne informasjonen. Teologien bak Guds hensikt med blodet og vannet er ikke uvesentlig i adventistenes bibelforståelse, og har ikke noe å gjøre med seremonien som skjedde på den store forsoningsdagen, hvor bare blod ble brakt inn i det aller helligste. Han ignorerte Bibelens klare omtale av blod og vann ved Jesu død og hva blod og vann betyr i bibelens teologi knyttet til opprettelse av en pakt.
(30) Hvor var Arabia på Mose tid?
RO viste fram moderne kart hvor hele Sinaihalvøya i dag blir kalt Arabia og han hevdet at dette var et argument for at Arabia var langt mer enn den delen av nåværende Saudi Arabia hvor også Midian er. Han mente at Paulus kommentar i Galaterbrevet om at «Sinai ligger i Arabia», derfor ikke kunne tolkes slik det står i Skriften.
Vår respons.
Historien indikerer at det neppe var noen arabere på Sinaihalvøya på Mose tid. De kom dit på 5-600 tallet etter Kristus. Datidens beskrivelser forholdt seg til datidens situasjon.
Den greske geografen Strabo forledet europeere i hundrevis av år ved å lage et helt galt kart som ikke engang hadde Aqababukta inntegnet. I sine beskrivelser viser han at han ikke kjente til den grenen av Rødehavet hvor Akababukta lå. For han var alt Arabia, men arabere kom dit lenge etter Jesu tid.
Verken Josefus eller den greske geografen Strato, er sannhetsvitner om den tiden Moses levde. De spekulerte ut fra andres teorier. Strato hadde vært i Israel, men kun reist ned Middelhavskysten til Egypt.
I 2. Mos. 2:15-19 fortelles vi at Moses flyktet fra Farao og slo seg ned i landet Midian, som tydeligvis var et annet land enn landet Farao kontrollerte. At egypterne hadde full kontroll over Sinai, selv om dette området ikke er kalt Egypt, er det mye dokumentasjon på. Moses hadde ikke hatt noen grunn til å føle seg trygg hvis han bare hadde dratt til nåværende Sinaihalvøya. Siden han både var (arve)-prins, general og hærfører, hadde Farao all grunn til å frykte for at Moses f.e. dro til hyksosfolket for å reise en hær han kunne returnere med. Moses kjente alle Egypts svakheter og kunne utnytte dem samtidig som han var tronarving. Hyksosfolket var jo tidligere kastet ut av Egypt. Moses må ha vært landets mest ettersøkte mann, og han ville vært i en meget sårbar situasjon på det egyptkontrollerte Sinai. Der oppholdt han seg da heller ikke, han var i Midian i nåværende Saudi Arabia. Dette vet også lokalbefolkningen som bor der den dag i dag, i byen AlBad.
(31) Naturlige formasjon.
RO hevdet at Noas Ark formasjonen bare var en naturlig og tilfeldig struktur.
Vår respons.
Lokale arkeologer og geologer, som har undersøkt formasjonen og området omkring, er helt uenige med RO. De har vært der og undersøkt, det har ikke RO, som kun siterer nettsidene til personer som er like kritisk til funnet som han selv. En slik måte å «forske» på er ikke verken sunn eller sann. Regelmessige metallutslag kan måles av enhver som kommer dit med det enkleste utstyr, noe mange har gjort. Regelmessigheten finnes ikke utenfor båtformasjonen. At målene på strukturen også stemmer nøyaktig med Bibelens informasjon, er enda et av mange eksempler på at dette ikke er en naturlig formasjon.
(32) Oppbevaring på museer.
RO hevdet at hvis noe av verdi var funnet i havet ved Nuweiba, ville det vært oppbevart i museer.
Vår respons.
Også hva dette angår demonstrerer RO manglende informasjon og kunnskap. Det er ikke tillat å ta noe av historisk verdi opp fra havet. Et helikopter patruljerer regelmessig i dette området for å passe på at turister ikke tar med seg koraller eller annet de finner av verdi når de dykker. Straffen for å overtre denne loven er opptil flere års fengsel. Et hjulnav ble tillatt tatt opp og av Nassif Muhammed Hassan, direktør for «Cairo Antiquity», og bekreftet tilhørende det 18 dynasti. Flere dykkere har også sett og filmet rester av de egyptiske vognene og vognhjul på havbunnen, noe vi også selv har observert. Det foreligger mange bilder i Rons litteratur og filmer som viser hjul med både 4,6, og 8 eiker, ligger ute på internett. Disse funnene viser at det er egyptiske hjul fra den tiden da Israelittene krysset havet.
Til slutt litt om manipulerende retorikk.
Det ville i denne sammenheng være uriktig av oss å ikke reflektere over kommunikasjonsmåten RO benyttet i sin presentasjon. Hans fremgangsmåte representerer et så ekstremt og grovt eksempel på manipulerende retorikk, at det er veldig vanskelig å anta at det er tilfeldig og derfor uvesentlig.
Om den manipulerende retorikken heter det at du ikke må la tilhørerne selv trekke sine konklusjoner hvis du ønsker å overbevise, du må i stedet konkludere for dem og for all del ikke gi dem mulighet til valg som kunne forårsake at de trekker en annen konklusjon enn den du dikterer. Når den manipulerende retorikken praktiseres, må du aldri be forsamlingen etterprøve dine påstander. Grunnen til det er at dine påstander over hode ikke behøver å ha noe med virkeligheten å gjøre, og det ville derfor bli katastrofalt om noen søkte å vurdere dem. Sannhet skal i denne prosessen postuleres og motargumenter skal: (1) Ties i hjel, eller (2) Latterliggjøres og hånes.
Hvis du går inn på internett og leser litt om den greske retorikken, hevdes det at det er 3 mulige årsaker til at mennesker tar et standpunkt. Ethos, logos og pathos. For personer som har en mental legning som gjør at de ønsker å manipulere, regnes logos å være helt uten betydning. Fakta er med andre ord uvesentlig, for budskapet bæres ene og alene av ethos og pathos. Med ethos menes da ikke rettskaffenhet og etisk (verdistyrt) kommunikasjon, men salget eller presentasjonen av en selv, som det hevdes at det lønner seg å ha tillit til.
Dette oppnås best, heter det, ved å synliggjøre eksempler på egen status, posisjon, kompetanse, ærlighet, omtanke og personlig kjennskap til andre som er å se opp til, det som kalles tilført assosiasjonstillit. Latterliggjøring av motparten er da et meget effektivt verktøy. Hvis taleren kan opphøye seg selv og presentere seg som troverdig nok, sier manipuleringsteorien, er fakta fullstendig uvesentlig. Kommunisert usannhet er ingen hindring. Til slutt sier litteraturen, må den som vil manipulere, rive mennesker med seg, ved å kommunisere med gestus og pathos. Frykt virker best hevdes det. Kommuniser gjerne at du er livredd for det du argumenterer imot og at du bare ønsker å beskytte tilhørerne. Det går rett hjem hos alle som lar seg dra med i påvirkningen.
RO’s presentasjon i Haugesund adventkirke den 6. mars 2010, er vel et av de beste eksemplene på klassisk manipulering som tenkes kan. Så godt som alle hans påstander var usanne ved å være løsrevet fra fakta og lett tilgjengelig dokumentasjon. Likevel er det å anta at absolutt de fleste som hørte hans innlegg, opplevde, kjente inni seg og følte at det var en sterk, god, logisk og overbevisende presentasjon, som det var lett å ha tillit til. Hvorfor følte alle det når hans påstander var uriktige, ja noen så absurd uriktige at enhver adventist som var til stede burde ha rødmet.
Svaret er nettopp at sannhet (logos) er helt uvesentlig når budskapsformidleren manipulerer med pathos og ethos. Verktøyet er latterliggjøring av motparten, snedige falske vitnesbyrd som ikke kan evalueres og holdningskommunikasjon som gjør det lett å tro at den man vil nedkjempe er en kjeltring og bedrager. Samtlige av de følgende budskap kan plantes og sementeres i andres sinn uten at det kommuniseres med rene ord. Holdning og manipulerende formidlingsmetoder er nok.
Den manipulerende kommunikasjonens budskap er: «Ikke tenk. Overlat all kunnskap og kompetanse til meg. Ikke undersøk. Ikke etterprøv mine påstander. Aksepter blindt det jeg sier. Jeg er eksperten. Jeg kjenner de betydningsfulle personene. Ignorer og latterliggjør alle argumenter som påviser at det jeg sier er uriktig. Avfei alle motforestillinger.»
I møte med omtalte klassiske manipuleringsmetode, blir lytternes vurderingsevne «stjålet» og de opplever en forvirrende og lammende paralysering av hjernens pannelappfunksjon. Omtrent hva som helst kan fortelles dem, men de klarer ikke å analysere innholdet i forhold til sammenheng og tidligere kunnskap, siden den hjernelammende manipuleringen ugyldiggjør egen resonnering.
Konklusjon.
Alle adventister vet at Bibelen forteller at Israels barn gikk dag og natt da de flyktet. Men de fleste av de frammøtte i kirken i Haugesund følte, etter å ha lyttet til RO, at Israelittene nok likevel sov om natten. Hvorfor?
Samtlige frammøtte til dette arrangementet, vet at det er totalt ulogisk at Israelittene kunne spise opp nesten 30 millioner dyr på en kort reise hvor de omtrent ikke hadde mulighet til å tenne ild. Likevel følte mange at RO’s argument var logisk. Hvorfor?
Alle menighetsmedlemmene som hørte på foredraget, vet at folket ikke kunne vandre i mange dager i landet Egypt når Bibelen sier at de forlot Egypt samme natt de dro ut. Men de opplevde likevel at RO’s forklaring hørtes sannsynlig ut. Hvorfor?
Absolutt alle adventister vet at det er mange beretninger om engler som helt synlig griper inn i menneskers liv i adventistsamfunnets historie. Til tross for det opplevde de fleste at Ron Wyatt løy om beretningen fra gravhagen. Hvorfor?
Alle tilstedeværende hørte at RO ikke ga noen som helst dokumentasjon på at potteskårene på hotellrommet var stjålet, men de fleste gikk fra foredraget med en mistanke om at Ron Wyatt meget trolig var en tyv. Hvorfor?
Forsamlingen hørte at et museum som på sabbaten stilte ut Ron Wyatts materiale, ikke var drevet av ham selv eller av andre adventister og at RO gjorde det helt klart at han ikke visste noe om hvem som fikk inngangspengene. Men de fleste oppfattet at det var store muligheter for at Ron Wyatt fikk fortjenesten i sin egen lomme. Hvorfor?
Tilsynelatende få eller ingen av deltakerne som hørte RO’s utleggelse, maktet å oppdage at hans påstander ikke stemte. Grunnen var at hans manipuleringsteknikk skrudde av deres evne til å vurdere. De fleste gjorde det de ble bedt om. De la Ron Wyatts funn døde. De kjente både i magen og i hodet at alle usannhetene RO formidlet var sannhet. Han fikk rett uten å ha rett i noe. Hvitt ble svart og svart ble hvitt.
Det var til og med en av deltakerne som spontant og frivillig gikk opp til mikrofonen helt til slutt, og takket RO for den tydelige og overbevisende dokumentasjonen han kom med og som vi har kommentert i dette skrivet. Han sa for seg selv og alle, at vi nå heldigvis ikke behøver å gruble mer over enkelte av disse funnene.
Vi lever i beseglingstiden når Guds folk må være våkne og beredt. Vi må velge oss bort fra all påvirkning som kan ødelegge vår evne til å vurdere og å ta rette valg. Har vi egentlig råd til å utsette oss for manipulering som fratar oss evnen til å tenke klart og selvstendig? Utfordringen er: «Bind opp om deres sinn og vær edrue», 1. Pet. 1:13. «Legg bort all falskhet», 1. Pet. 2:1. «La ikke noen føre dere vill», 1. Joh. 3:7.
En ærlig mann som tar feil og blir vist sannheten, vil enten slutte å være ærlig eller slutte å ta feil.
